Av Marte Krogstad
– Skal vi se om vi får laget litt dynamitt her. Terje Dragseth setter i gang med å lage litt krutt på espressomaskinen. – Den er bare helt straight, ikke sant? Jeg nikker. – Lykke til, sier han med et smil. Med kaffekoppen i hånda setter vi oss til rette i hver vår skinnstol og til tross for et manglende stolben, sitter Dragseth godt tilbakelent med beina i kryss. Intervjuet finner sted i hans eget studio i bygg 19 på Odderøya i Kristiansand. Lyset fra fire store vinduer strømmer inn og avdekker bokstabler på arbeidsbenken, kunst på veggene og diverse instrumenter som hviler pent på gulvet.
Fra tobakk til turné
Før intervjuet begynner spør han meg, – leser du? – Ja jeg er glad i å lese, svarer jeg. – Se her, da kan du få denne. Han trekker ut Ti titler fra bokhylla, ti bøker med hans diktutgivelser samlet i èn pocketbok. Jeg takker ærbødig og han forteller meg om litt av det som skjer denne våren.
– Dagen etter dette intervjuet skal jeg til Lillehammer med Norsk Litteraturfestival for å ha opplesning på Litteraturtoget. Senere på kvelden skal jeg delta på noe som jeg gleder meg veldig til, nemlig en poesifest hvor jeg skal ha samtaler med Asta Olivia Nordenhof og Athena Farrokhzads. Veldig dyktige poeter begge to. Deretter går ferden til Bergen for en opplesning, så videre til Haugesund for å gjøre et bokbad med Kristin Øygarden på lørdag.
Når han ser tilbake på sin første jobb som 16-åring på Sørlandets tobakksfabrikk, hadde han aldri trodd han kom til å sitte her han er idag. Fra å dynke og stable tobakksblader, til å bli en anerkjent og etablert multikunstner er ikke noe som skjer av seg selv, og allerede som guttunge var han glad i å utforske og oppdage.
Samlet i bokhyllen bak han er resultatet av eget arbeid med utgivelser, priser og artikler. Håndskriften på veggen viser at alle flater i studioet benyttes i skriveprosessen.
Kunstnerisk oppvåkning
Dragseth forteller at han var veldig leken og nysgjerrig som barn med mye energi, noe som gjorde ham urolig og rastløs på skolebenken. I tillegg flyttet familien hyppig rundt i Agder, og førte til at han skiftet skole fire ganger. Til tross for anstrengt forhold til undervisning, ble året på Skjeberg folkehøyskole en inspirasjon som gav liv til den spirende kunstneren.
– Jeg kom i kontakt med folk som interesserte seg for kunst. Jeg har jo en helt alminnelig arbeiderklassebakgrunn, ingen sånn kultur eller kunstorientert familie, men likevel begynte jeg å skrive som 18-åring og ble lidenskapelig grepet av det. Deretter brukte jeg syv år med knallhard jobbing til jeg debuterte med Offerfesten som 25-åring.
Sin egen sjef
Skapergleden resulterte i et vendepunkt da han i 1983 «slengte» inn en søknad til Den Danske Filmskole i København hvor han utdannet seg til filmregissør. Han tilbrakte deretter de neste 12 årene i «Kongens by». I tillegg til å utgi poesi har han også regissert mange kortfilmer, blant annet kortfilmen Amerika og er i dag i gang med nytt filmprosjekt. – Nå har jeg ett spillefilmmanus på gang og venter på svar fra Norsk Filminstitutt. Manuset er etter den norske romanen Bomvokteren og det er et veldig spennende prosjekt. Så kanskje det blir en spillefilm om noen år. Og så har jeg selvfølgelig et nytt bokprosjekt på gang, for jeg må jo være min egen arbeidsgiver, sier hans og tar en slurp krutt. Jeg spør hva som er hans inspirasjon og svaret kommer kontant – arbeid. Jeg mener ved å skrive, lage ting og ved å være aktiv. Min inspirasjon kommer av prosess, og jeg er selvlært på nesten alt, på godt og vondt. Han forteller at som kunstner er han også veldig engasjert i folks fortolkning av dikt.
– Mitt prosjekt med kunst er å skape åpenhet, at du som leser skal være åpen og ikke forutinntatt. Det er et veldig viktig begrep, sier han bestemt før han fortsetter. – Sinnssykt mange mennesker er så forutinntatt at før de leser diktet har de bestemt seg for at de ikke forstår det, men det finnes ikke noen riktig fasit på mine dikt fordi dikt er subjektivt.
En positiv outsider
Selv om Dragseth er født og oppvokst på Sørlandet, er slekten fra Finmark, noe som har resultert i et nordlandsk lynne. – Rent temperamentmessig så er jeg veldig usørlandsk fordi jeg har temperament som jeg føler sørlendinger totalt mangler. Så på mitt verste sier jeg at jeg er same. Da blir de stille, sier han alvorlig, men med glimt i øyet.
Som 18-åring flyttet han fra Sørlandet og tilbrakte mange år i Danmark og Oslo. Dette gjorde at han føler seg litt som en outsider nå som han har vendt tilbake igjen og bosatt seg på Strai i Kristiansand med sin danske kone og tre døtre, samt tre katter. Han føler han skiller seg litt ut, men på en positiv måte.
– Det kan være at jeg er for direkte, sørlendinger er ikke alltid så begeistret for det. Så det har gjort at jeg er litt sånn outsider i Kristiansand. Jeg har jo også plassert meg litt som en outsider. Synes det er en utmerket posisjon å være i, sier han i et avslappet tonefall.
Deretter spør jeg om hva slags ønske han ville fått oppfylt. Han puster dypt inn og ser tankefull ut. – Vanskelig spørsmål. For å være helt nøktern så er jeg et veldig takknemelig menneske. Jeg har alt det jeg trenger, helse, jobb, jeg mangler ingenting, og jeg er av den oppfatning av at alt er mulig. En må bare ikke gi seg med de tingene en brenner for. Jeg er ikke religiøs, men jeg tror at hvis man er åpen, så kommer ting til deg. Derfor stiller jeg meg til rådighet.
Bandøving i grisehuset
Åpen tankegang førte han bort fra skrivebordet og inn i eget lydstudio hvor musikken til bandet «I Sing My Body Electric» kom til live. Bandnavnet er inspirert fra diktet «Song of myself» av den store amerikanske poeten Walt Whitman og sjangeren er eksperimentell, men orginal, med sammenstøt av 70-talls rock og 2000-tallet som utgjør en moderne psykedelisk blues.
Hvordan oppstod bandet? – Jeg har hatt to stykker siden 1996, men jeg har bare spurt folk som jeg har veldig respekt for og beundrer selv her i Kristiansand om de vil bli med, så har det forma seg etter hvert. Vi fem øver rett her nede i lokalet på utsiden. Det er et gammelt grisehus, tror jeg, og jeg er utrolig glad for å jobbe med de folka.
Selv om Dragseth spiller gitar og er en av vokalistene kategoriserer han seg ikke for å være en musiker. – Jeg ble fortalt hjemmeifra at jeg ikke var musialsk og trodde på det helt til jeg begynte å spille, men jeg kaller meg for en musicmaker for jeg klarer å lage musikk. Arbeidsmetoden for poesi og ISBM er lik i sin intuitive form. – Når vi øver inn en låt, så begynner vi med et riff, deretter improviserer vi bare, og i sommer blir det en heavy dose fra ISMBE.
19.juni lanserer bandet tre plater, ett enkeltalbum og ett dobbeltalbum og holder releasekonsert på Mono i Oslo samme dag. De skal også holde en releasekonsert i Kristiansand og holdt under Odderøya Open i april i år en improvisert konsert oppå en militærbunker fra 2. verdenskrig.
I pose og sekk
Releasekonserter og musikalsk «herjing» på bunkere er et resultat av en kunstneriske ferd som har ført ham til et punkt han er meget fornøyd med. – Jeg har jo fått i pose og sekk, sier han og smiler. – Jeg har garantiinntekt nå, jeg har gitt ut x antall bøker som jeg er fornøyd med og alle har blitt veldig godt mottatt, og jeg er aksept hos kollegaer, noe som også betyr mye. Så status per i dag er at jeg egentlig ikke har hatt det bedre enn nå.
Telefonen hans ringer og Dragseth informerer om at bassisten i bandet, Nils Olav Drivdal, kommer innom. Vi tar en liten fotoseanse mens praten går løst mellom bandmedlemmene. Intervjuet nærmer seg slutten og Dragseth pakker sammen for å reise hjem å forberede seg til Lillehammer turen. Med Ti titler under armen og dynamitten godt i magen takker jeg for meg og ser frem til den videre utviklingen. .
Terje Dragseth og Nils Olav Drivdal med selve drivkraften i bakgrunnen. Drikker dere mye espresso? – Det er det vi går på.
For mer info om bandet: http://ismbe.tumblr.com/