Av Marte Krogstad
André henter to hvite kopper og heller i en indisk blanding. Omgivelsene for en samtale over tekoppene er upåklagelig med solskinn, sommerbris som rasler i trærne og en liten hvit hund ved navn Alva, som jager humler i kjøkkenhagen.
Kunst for folket
Tribbensee starter å fortelle lidenskapelig om kunstprosjektet Temporary Academy som han har jobbet med de siste to årene. Da jeg spør han hva Akademiet er starter han umiddelbart å le før han sier at et såpass stort og komplekst prosjekt gjør det vanskelig å koke alt ned til én setning. – Jeg kan lage en skisse til deg hvis du vil for det er lettere å forklare hvis jeg visualiserer det. Han henter en stor sort tavle som han plasserer i hagen, og med et kritt i hånda begynner han å skissere opp konseptet.
– Prosjektet starter 1. september med en kjernetid på fire uker, og det er et mentalt og fysisk arbeidsrom for kunst som er tilrettelagt for folk både med og uten kunstutdannelse.
Tribbensee skisserer opp konseptet og forklarer entusiastisk om de ulike prosessene
Tribbensee har invitert eksperter og professorer innen ulike kunstfelt for å holde foredrag. – Prosjektet inneholder et faglig tungt program med mange inngangsdører hvor deltakerne kan involvere seg ved å jobbe i ulike arbeidsgrupper, delta i planleggingsprosssen eller i seminarer og workshops. Det vil også være soner for improvisasjon der deltakerne kan jobbe åpent og fritt med improvisert kunst, forteller Tribbensee. Akademiet vil hovedsakelig finne sted på X-Huset (Ekserserhuset) i Tordenskjoldsgate i Kristiansand, men det vil også bli holdt foredrag og workshops på Odderøya Fyr. En del av programmet har bindende påmelding, men Tribbensee er veldig klar på at dette er et prosjekt for å få fokus på kunst og ikke kapital. – Det handler ikke om penger i det hele tatt, og skal heller ikke være et hinder, så hvis en ikke har råd kan en bidra på andre måter ved å jobbe litt i arbeidsgruppa.
Gerilja grønnsaksdyrkning
– Vi har allerede en aktiv grønnsaksgruppe i gang som dyrker grønnsaker forbeholdt Akademiet, sier Tribbensee. – Dagen før dette intervjuet fikk vi 3 tonn med jord, kan du tenke deg det? Vi fikk også industrikasser som vi slo i stykker og bygde om til å plante grønnsaker i overalt i byen. Denne gruppen driver også litt gerilja grønnsaksdyrkning hvor vi dyrker utenfor oppmerkede områder, så plutselig kan man se spinat gro i et blomsterbed, sier han med et lurt smil.
Inn i kunstens kjerne
Tribbensee forteller videre at drivkraften bak prosjektet er å gå i dybden på kunst kontra fokuset på kunstens underholdningsverdi. – Jeg føler vi trenger en dypere refleksjon av kunstens potensiale og hva som skjer omkring oss i verden ved å arbeide kunstnerisk. I motsetning til å jobbe med å produsere produkter for et marked, vil jeg komme meg bort fra underholdningsbiten og sette fokus på læring og utvikling ved at en jobber med livets spørsmål, og går i filosofisk dybde. Kunst er for meg et felt der alt er mulig, sier han og tar en sipp med te, og lar koppen hvile i hendene. Tribbensee forteller at han har et ønske om at Akademiet kan gi menneskene mental næring ved å benytte kunstens potensiale og tenke utenfor boksen. – Kunst for meg betyr frihet og rom for håp fordi man kan angå spørsmål som man ellers ikke har løsninger på. En kan finne på noe som ikke finnes ennå og det er der kunstens største potensiale ligger.
Født utenfor boksen
Tribbensee vokste opp på landet utenfor Hamburg i Tyskland. Allerede før han kunne krype og krabbe, hadde en kunstnerisk gnist blitt tent, for på spørsmålet om når hans karriere startet svarer han, –når jeg ble født tror jeg, sier han og ler godt. Han forklarer videre, – når en blir født begynner ens kunstneriske aktivitet, og jeg tror det ligger i oss alle. Bare at det blir mer eller mindre utviklet og undertrykket, men jeg fikk tidlig bekreftelse på at jeg var flinkt til å tegne og male.
Ikke som alle andre barn
Som barn kategoriserer Tribbensee seg som utenfor normen, en plass han trivdes med. – I barndommen var jeg vimsete og litt fjern. Jeg var i hvert fall ikke som de andre, sier han og ler høyt så tekoppen rister. – Jeg husker det som at lyset var for lyst, det var for mange impulser så jeg var litt i min egen verden. Dette har ført til at jeg hopper mellom å være sosial og usosial. Noen ganger trekker jeg meg tilbake, graver meg inn i mitt atelier, mens andre ganger er jeg hypersosial som nå. Denne ambivalensen tror jeg mange har.
Å være kunstner handler det blant annet om å bryte grenser, noe som krever ulikt tankesett. – For oss kunstnere er det ikke et ideal å være som andre, være normal. Ingen mennesker er normale, så jeg er unormal på en god måte, sier han med glimt i øyet.
Ettersom som årene gikk vokste også utviklingsbehovet innen kunst, en vei han måtte utforske på egen hånd. – Da jeg ble småvoksen kjente jeg ingen kunstnere. Min familie jobbet administrativt og kjente ingen kunstnerpersoner. Det var ingen mulighet for å utdanne seg i den retningen og ingen trodde at det var en mulig levevei.
Kunstner på loffen
Tribbensee’s løsning ble å haike rundt og på den måten kom han i kontakt med nye mennesker som introduserte han for muligheten til å kunne studere på kunsthøyskole. På det tidspunktet hadde han allerede kjemiutdannelse og jobberfaring som industriarbeider. Forbløffet spør jeg om hvorfor han hadde valgt den retningen og ansiktet hans lyser opp. – Kjemi, det interesserer meg! Det er samme fasinasjon med kjemi som kunst ved at det oppstår noe nytt ut av det mirakuløse, det alkymistiske, så jeg har alltid vært ekstremt interessert i kjemi.
Med kjemi og kunst i kofferten flyttet han til Hamburg og studerte fem år på kunsthøyskole, hvorav ett år i Bergen. Etter endt studier jobbet han flere år med egne prosjekter og produserte malerier, installasjoner og utstillinger, men fikk til slutt nok av Tyskland. Resultatet ble at han sendte jobbsøknader til kunsthøyskoler og fikk jobbtilbud ved kunstlinjen på Agder Folkehøyskole. – Jeg har ingen lærerutdannelse, men jeg hev meg på, og det var helt fantastisk. I starten var jeg usikker på om jeg greide å undervise i ett helt år, men det gikk kjempebra! Jeg hadde full frihet til å gjøre det jeg ville og jeg kunne eksperimentere samtidig som jeg hadde utsikt mot skjæregården. Det var så herlig, sier han lykksalig.
Den opprinnelige planen om å undervise i ett år strakk seg til en femårsperiode hvor en studietur til Istanbul skulle vise seg å vekke skapertrangen igjen. Etter fem år som kunstlærer hoppet han av for å fokusere på egne prosjekter hvor en tyrkisk tekanne ledet han inn på eksotiske veier.
Speilbildet av stål
Helt siden barndommen har te vært en essensiell del av Tribbensee’s liv, og turen til Istanbul var en gyllen mulighet for å la studentene oppleve tekulturen. – På denne turen tenkte jeg at nå må vi ha te, så jeg kjøpte en tekanne bestående av stål som speiler alt og da begynte den visuelle delen med å kikke i speilbildet. Tribbensee heller opp en ny kopp med te, denne gangen kinesisk blanding. – Må drikke litt te, det er viktig altså. Ser du den planten der? Han peker på en grønn plante med spisse blader ved siden av bordet. – For fem år siden tok jeg med meg tefrø fra India, og nå er den blitt en fullvokst teplante.
Vårt speilbilde foreviges i den bereiste tekannen
Kannekjøpet skulle vise seg å bli langt viktigere for hans kunstneriske uttrykk enn han visste. – Etter endt skoleår satte jeg tekanna på verandaen hjemme i Tveit og når folk kom på besøk, knipset jeg bilder av det som speilet seg i den. Det ble faktisk jævlig stilige bilder. Kanna, eller teen, samler folk og jeg har alltid vært interessert i te, i ulike smaker, varianter og atmosfæren rundt. Det er så fint, som en slags meditasjon. Så basert på ideen at en kan se folk og miljøet i det globale speilbildet, tenkte jeg at nå skal jeg ta med meg kanna og reise verden rundt og drikke te med alle jeg møter. Jeg oppsøkte land med tekultur, teseremonier og prøvde å lære meg så mye som mulig. Det startet som en leken idé og utartet seg til et alvorlig prosjekt, slik som det ofte er med kunst.
Teen trekkes østover
Stålkannen førte Tribbensee fra Tveit til Østen hvor tekulturen stiplet opp nye veier og ledet han til Tyrkia, Kina, Japan, Korea, India og Marokko. Ideen bak The Tea Ceremony Project var herved et faktum og han oppdaget at te åpnet mange dører fordi ritualet skaper et universelt språk som er uforpliktende og et symbol på en vennlig gest. – På mine reiser handlet det om å drikke te og passet det seg så fotograferte jeg speilbildene. Husker godt en episode på et grønnsaksmarkd i India, det var totalt kaos, men jeg gikk med tekanna midt i folkemengden og folk strømte til, og de skjønte prosjektet med en gang. Det var helt utrolig.
Oppdagelsen av asiatiske tesermonier gav mersmak til hjemreisen. –Jeg prøver å ta med østens elementer til Norge og ha tesermionier her også. Han forklarer at det hele handler om å ta seg tid, legge andre ting bak seg og skaffe seg et rom for det. –Slike pusterom er veldig fint for det er ingenting annet som teller, bare teen, bevegelsen, og at en er tilstede. Det er en veldig fin måte å roe ned på.
Tribbensee forklarer dyptgånde om teens betydning for han
En stillhet senker seg, mens vi drikker opp. Solskinnet leker i tretoppene, Alva har gitt opp humlejakten og sløver i skyggen. Etter en stund er tekoppen tom og intervjuet er over, men grunnet en firebeint luftetur tar vi følge mot Kvadraturen. På veien ser vi grønnsakskassene som er satt opp og det er tydelig at han er fornøyd med gårsdagens arbeid. Tilslutt ender våre veier og jeg takker for praten, men jeg gleder meg til å følge prosjektets videre utvikling.