Det startet med politiet
Gordon Sumners liv forandret seg den dagen en kollega i musikken fra Phoenix Jazzmen så han i en sort og gulstripet genser. Det var da han fikk kallenavnet Sting. Han spilte fra ung alder bass i band som The Nexcastle Big Band, Earthrise og Last Exit, og det var i sistnevnte han ble oppdaget av Stewart Copeland og sammen med han, formet The Police.
Etter en del øving, en manageravtale og med låta «Roxanne» i bagasjen fikk de platekontrakt i løpet av få dager, men den hippe Londonpressen fant ingen grunn til å gi de noe gratis på kjøpet. Bandets første utgivelser hadde lite til ingen suksess på listene, dermed gjorde The Police noe med saken selv - og dro til Amerika.
De startet sin karriere som så mange andre unge og håpefulle band. Nemlig på små scener med lite publikum. De reiste rundt i en sliten turnébuss og tjente akkurat nok til å få hjulene på bussen til å gå rundt fra den ene venuen til den andre. Sakte, men sikkert bygde de en lojal fanskare og da de returnerte til Storbritannia hadde «Roxanne» fått en nyutgivelse, og ikke bare det - den hadde suksess på listene. Bandet reiste på en turné som solgte ut mellomstore lokaler og dermed var momentum igang.
Debutalbumet så dagens lys i oktober 1978 og inneholdt blant annet hits som «Roxanne», «Can’t Stand Losing You» og «So Lonely». Med debuten landet de også en headliner-gig på Reading Festival og spilte opp til gode kritikker. Det var imidlertidig det neste albumet som virkelig satte kritikerne i det gode hjørnet.
Det første singelen, «Message In A Bottle», gikk rett til topps på listene. Bandet vokste seg stort på kort tid, men de var ennå ikke i nærheten av så store de skulle komme til å bli det neste året. Da reiste de rundt på en verdensomspennende turné som inkluderte Bombays første rockekonsert, før de returnerte til Storbritannia og avsluttet turnéen i Stings hjemby Newcastle. Året er 1980 og The Police er nå det desidert mestselgende bandet i Storbritannia.
I 1983 satte bandet igang innspilling av det som skulle bli deres siste album. «Syncronicity». Med dette albumet kom også singelen «Every Breath You Take», som gikk rett til topps på begge sider av Atlanteren og ganske enkelt ble liggende der. Mer enn tyve år senere er dette en av verdens mest spilte låter på amerikansk radio, spilt mer enn syv millioner ganger. Med en låt som dette var fullengderen nærmest sikret suksess og de la ut på turné som ble nettopp dét - en dundrende suksess.
Etter endt turné og et imponerende antall konserter ble bandet enige om at det var på tide å ta en pause. De tre gikk hver til sitt, og Sting gikk til filmens verden. Roller i «The Bride», «Plenty» og «Julia & Julia» fulgte i karrieren, før han skulle ta veien inn i musikken igjen - denne gangen på egenhånd.
Solokarrieren
i juni 1985 plukket ikke Sting opp bassen, men gitaren, og begynte innspillingen av sitt første soloalbum - «The Dream of The Blue Turtles». Albumet var ingenting som lignet på det man hadde fått av The Police. Det var sterkt politisk og samfunskritisk. Ikke bare beholdt han den fanbasen han allerede hadde opparbeidet med The Police, men utvidet den og samtidig skapte en ny skare. I 1987 kom fullengderen «Nothing Like The Sun». Nok en samling sterke låter, deriblant «Englishman in New York» og «Fragile». Midt i turneen med det nye albumet sluttet han seg til Amnesty Internationals «Human rights Now!» turné, sammen med Bruce Springsteen og Peter Gabriel.
Gjennom nittitallet viste Sting virkelig frem sin brede horisont i musikken. Han hoppet mellom sjangre og eksperimenterte innen alt fra country til bossanova. Han involverte seg i tillegg mer i filmmusikk og skrev blant annet tittlellåta til «Lethal Weapon 3» sammen med Eric Clapton og Michael Kamen. Blant mye annet skrev han også soundtracket til Disneys «The Emperors New Groove", spilte i «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og ga «Every Breath You Take» nytt liv gjennom Puff Daddys «I´ll Be Missing You».
Store forventninger ble knyttet til albumet «Brand New Day» som kom i september 1999, og de ble oppfylt til gangs. Tittellåta var fylt med optimisme for millenniet og albumet ble omtalt som et av Stings aller fineste arbeider. Han samlet arabiske toner med fransk rap og lett bossanova under samme tak før han dro ut på sin til da lengste turné - med nærmere 300 konserter i 45 land spilte han for til sammen tre millioner mennesker.
Februar 2007
«We´re The Police, and we´re back!». Under en konsert på Grammy Awards blir en etterlengtet reunion annonsert, og etter noen dager med øving startet turnéen i Vancouver samme år. Konsertene solgte ut på rekordtid og en ekstatisk presse ga dem utelukkende gode kritikker på hver minste lille bevegelse de foretok seg på scenen. Bandet turnerte seg gjennom året, og videre inn i 2008 helt til august. En håndfull konserter i 2009 kamuflerte at Sting i tillegg spilte inn soloalbum. Som alltid - med en helt egen twist. Denne gangen spilte han inn gamle hymner, julesanger og folkemusikk sammen med en liten kolleksjon av sine egne låter. Resultatet ble «If On A Winters Night», som ble sluppet høsten 2009. Og som alltid fulgte en omfattende turné, og ikke minst en stjernespekket 60-årsdag i konsert med stjerner som Bruce Springsteen, Stevie Wonder og Lady Gaga.
