Erik Pirolt
Fra mørket mellom hennes lår til regnbuens slutt
- noen notater om det visjonære i Erik Pirolts prosjekter
Plutselig stopper du opp å lurer på hvor i helvete DET kom fra. Noe fullstendig fremmed traff deg nettopp rett over ansiktet, slik at du bare ble stående å måpe. Sånn var mitt første møte med hva som skulle vise seg å være et kunstnerskap med helt særegne metoder og forgreninger. Og det som virket fremmed var jo, som altid, egentlig veldig kjent. Det skjedde, ikke utypisk, på en avgangsutstilling for kunstakademiet i Oslo. Arbeidet, en video med den totalt avvepnende tittelen Indrefittas eksistensielle problem, var en dypt forstyrrende ekskursjon ned i livsvilkårenes underetasje, der intelligent vittighet gått i symbiose med en fullstendig infantil impuls. Videoen var ledsaget av en tegning - Fitte kom fra fitte kom fra fitte - forestillende en frodig kvinne som føder en frodig kvinne som føder...ja, dere skjønner, sant? En slags babelstårn av kvinnekjøtt. Åndelig, om kanskje ikke teknisk, i direkte slektskap med HR Gigers kjente kopulasjonslandskap av kjønnsorganer som kobler seg sammen i en uendelig progresjon der de tilsynelatende stiger opp av gjørmen. Eller, tankene kan like gjerne gå til denne uhyggelige passasjen av Tor Ulven jeg en gang leste med effekten av å bli helt kall innvendig, der han beskriver livet som en strekning av mat som skal fortæres, lagt ut i en rett linje, der maten etterhvert tar slutt og livet opphører, varpå den nylig avdøde lagt igjen en eksakt like lang linje av dritt.
Videoen, som vrir et allerede i utgangspunktet forskrudd perspektiv på tilværelsen noen hakk videre, forbi det sted der psykologien opphører og et fragmentert ustabilt univers begynner, består av en serie telefonsamtaler mellom en jourhavende prest/medmenneske og - hvis jeg husker riktig - fem kvinner. De har alle et intrikat problem med åreknuter i underetasjen, men da dette er noe som formidles i et toneleie to skritt unna fullstendig åndelig opplysning og det faktum at alt henger sammen med alt, blir denne relativt intime detaljen svært universell og altomfattende. I den grad at en av kvinnene underveis går helt i molekulær oppløsning. Legg til at disse dialogene foregår på en knotete direkte opplest norsk av ikke-skandinaver uten peiling på hva det egentlig er de sier, og effekten er litt den samme som de marerittsaktige sekvenser fra the Black Lodge som løper gjennom episodene av Twin Peaks, der samtalen går i revers og inget er tilfeldig. Den samme distanserte fremmedgjøringen, og liknende kryptiske beskjeder, leder uavvergerlig frem til et poetisk mørke vi instinktivt vet ligger et sted der inni moren vår, sammen med vissheten om at ingen av oss noensinne kommer hjem.
Men dette sporet - som hvem som helst ville bygget seg en fruktbar karriere rundt - skulle vise seg å bare være et av mange aspekter i et kunstneriskt prosjekt som etterhvert rønte større oppmerksomhet gjenom sin insisterende adressering til de nomadiske aspektene ved yrkesrollen. Pirolt, som har fast adresse i Kristiansand, er per i dag mest forstått som en kunstner som setter selve tanken om fast adresse i et kritisk lys der han seiler avgårde i et skip som går like godt til lands som til vanns og i lufta med. En serie hybridfarkoster/ portable boenheter har de siste årene blitt registrert som en hovedsakelig aktivitet - noe som ikke forhindrer at navnet hans dukker opp i vidt forkjellige sammenhenger ellers. Selv registrerte jeg etterhvert at han var mannen bak portrettmaleriet på forsiden av coveret til Hanne Kolstø´s Riot Break - en god stund etter at jeg kanonisert nevnte utgivelse i Morgenbladet. Noe som selvfølgelig følger med den faste adressen (Kolstø innehar også fast adresse i Kristiansand), og en by der frontene mellom det lokale kunstmiljøet og de offentlige etatene er mer skjerpet og konfrontativt enn de fleste andre steder. Og. selvfølgelig, sett til denne geografiskt spesifiserte fotnoten; hvor ellers ville det vært ideellt å lage seg en merkelig farkost som bare var å sette i vannet å dra avgårde med som en annen Thor Heyerdahl?
Vi kan godt innrømme det først som sist; denne verden er i stadig forandring, og derfor er det også helt nødvendig å kontinuerlig oppdage den på ny. Hva er mest interessant, der man står å ser ut over vannet; kjøpe seg en motorbåt for dyre penger, eller bygge en fantastisk farkost verden ikke sett makan til? Noen av oss vet svaret på det spørsmålet. Dette aspektet ved arbeidet til Erik Pirolt er kanskje også det mest synlige, og avgjort inspirerende på et dypt, ikkeverbalt nivå i det det så ettertrykkelig hinter til selve det hva det vil si å finnes til innenfor disse fysiske rammene vi er blitt født inn i. Selvfølgelig; dette perspektivet er jo også til stede i tidligere nevnte problemer med åreknutene til Indrefitta - for selv om det er noe mer spøkefullt råder det liten tvil om at de eksistenielle grunnvilkårene er det som i første rekke utfordres. Samtidlig utgjør jo disse ytterpunktene - det kvinnelige kjønnsorganets lange natt, som samtidlig er vårt opphav, og de uendelige vyene over havet der horisontlinjen som altid utgjør målet for alle ambisjoner vi kan tenkes å besitte - noe hinsides det jeg rutinemessig pleier å beskrive som "et bredt nedslagsfelt". En horisontlinje som bestandig er like langt unna, uansett hvor mye du beveger deg mot den, er jo noe vi sett før, sant? På mange måter fødes det modernistiske prosjektet i den linjen der borte - og det er saktens langt fra alt som har vært effekten av den. Vår lengsel etter å komme oss videre har ikke en mer direkte, eller bedre, uoppnåelig størrelse. Alle kunstnere forholder seg i noen grad til den. Men det er ikke alle som - symbolsk! - kjører opp et spekulum i mora si for å se etter åreknuter, simultant med å hengi seg til denne universelle eventyrslysten som er effekten av å se så langt det lar seg gjøre å se. Erik Pirolt er med disse vekselvis introverte og ekstroverte manøvrene å se som en slags hybrid mellom Hermann Nitsch og Errol Flynn - en omseiler på de syv hav som skjuler en gynekologstol i sin lugar. Noen som er minst like opptatt av hvor han egentlig kommer fra, som hvor han skal. Disse ekstreme ytterpunktene kan også godt forstås som livets begynnelse og slutt, selv om slutten jo egentlig ikke er der - horisontlinjen vil fortsatt ligge utenfor rekkevidde, samme hvor mye du beveger deg mot den. La oss se det som en progresjon, selv om også dette er egnet for tvil i denne tilstanden uten egentlig begynnelse eller slutt. Sånn sett vil det vi gjør i mellomtiden være det som virkelig teller. Jeg mener, hva ellers?
Tekst av selveste tommy olsson